Hafjell
Hafjell
Gondolen i Hafjell
Fakkelmannen i Hafjell
Mosetertoppen skistadion
Hafjell
Hafjell
Hafjell

Historien om Hafjell

Hafjells historie startet med et mesterskap. Ikke World-Cup eller Norgesmesterskap, men derimot et studentmesterskap i 1939.

De Akademiske Vinterleker på Hafjell

I februar 1939 ble De Akademiske Vinterleker arrangert på Lillehammer. Hafjell var arena for alpint. Kronprins Olav stod for åpningen av lekene som skjedde på Sportsplassen i Lillehammer. Kronprinsen fulgte også utforrennet i Hafjell fra en egen ærestribune på gården Kaldor.

Det var leder i Lillehammer Skiklubb Lars Høgvold som fikk henvendelsen fra Norges Skiforbund. Andreas Bjørge, Johannes Råbøl og Johannes Nermo tok ansvaret for å sette løypa i stand samt å få til en avtale med grunneierne. Store utgifter var det ikke snakk om. Den aller første Hafjell-løypa kostet 300 kroner. Det var utgiftene til tømmerhogsten. Før de internasjonale stjernene kunne slippe til måtte løypa testes. Det skjedde 4. februar 1939.  På plass var de beste utforløperne i Norge. Løypa den gangen gikk omtrent der hvor løypa i dag går. Starten var inne på snaufjellet og lengden var 3.5 kilometer. Høydeforskjellen var på 850 meter og målet var på Åsletten. Noen lett løype var det ikke. Toppfart på 70 kilometer og spesielt kryssingen av Sørbygdvegen ga løperne en skikkelig utfordring.

På forhånd ble det tippet at ferden ned fjellet vil ta omtrent tre minutter. Det viste seg at det gikk ytterligere ett minutt. 21 løpere satte utfor denne flotte februardagen i 1939. Sverre Lassen-Urdahl fra Asker var den store favoritten og han innfridde, så vidt. Johan Nicolaysen fra Lillehammer ga askermannen kamp helt til døra.

Nicolaysen ledet helt fram til krysningen av Sørbygdvegen (tunnelhoppet), der fikk han skikkelig luft under skiene og måtte over ende. Han tapte rundt 20 sekunder på fallet, men ble likevel nummer to. Løypa fikk strålende kritikk og rennet ble en glimrende generalprøve til studentmesterskapet 14 dager seinere.

Kronprins Olav

Det var Kronprins Olav som åpnet De Akademiske Vinterleker 19. februar. Etter åpningen tok kronprinsen turen til Hafjell og utforrennet. Fra ærestribunen fulgte han rennet sammen med 3000 tilskuere som omkranset løypa. 240 deltakere fra 17 land deltok. En av dem som var med skulle spille en sentral rolle i den videre utviklingen av Hafjell. Sveitseren Marc Hodler kom ikke på seierspallen, men oppnådde en 4. plass i kombinasjon, ble nummer fem i slalåm og nummer ni i utfor. Hodler ble seinere president i det internasjonale skiforbundet FIS og visepresident i IOC.

Da Lillehammer meldte seg som kandidat til de olympiske vinterleker i 1992 oppdaget de raskt at Hodler hadde gode minner fra alpinløypene i Hafjell, og visste at disse holdt mål. Det utnyttet Lillehammer i sin markedsføring for alt det var verdt.
Vinteren 1940 skulle det igjen vært arrangert utforrenn i Hafjell.  Snøen uteble og rennet ble avlyst.

Norgesmesterskap alpint 1949

Det skulle gå ni år før det igjen ble arrangert utforrenn i Hafjell. I 1949 ble Norgesmesterskapet arrangert. Et kraftig snøfall natt til lørdag 13. mars skapte store problemer. Ivrige funksjonærer med god hjelp fra forsvaret greide å få til ei løype slik at løperne kunne kjøre under forsvarlige forhold. Jonny Lunde vant herreklassen, mens Borghild Niskin vant dameklassen.  Samme år var det meningen at også det danske mesterskapet skulle vært arrangert, men det Danske Ski- og Orienteringsforbund trakk seg. Løypa var både for lang og for bratt for våre danske venner, den gangen.  NM i 1949 ble det siste mesterskapet i Hafjell på mange år. I 1957 ble det foreslått å legge ned løypa. Gudbrandsdal Skikrets ville ikke lenger være med, og avtalen om leie av grunnen ble derfor sagt opp i 1958.

I løpet av årene fra 1958 og fram til dagens Hafjell ble åpnet i 1988 av daværende kulturminister Hallvard Bakke manglet det ikke på planer. Den aller første som prøvde seg var Gjøvik-mannen og ingeniøren Stein Erik Skaug. 18 juli 1961 sendte han en søknad til formannskapet i Øyer kommune om bistand til det han kalte Hafjellprosjektet. Skaug hadde store planer. Et unikt turist- og sportsenter med en kostnadsramme på sju millioner kroner.

Skaug så for seg hoteller, to nedfarter med flere skitrekk, skøytebane, forretninger, hotell selvfølgelig og et eget område som skulle reguleres til bygging av 100 bedriftshytter. Til og med et eget kapell hadde Gjøvikmannen med i planene. Planen ble mottatt med stor interesse og Skaug fikk bare positive tilbakemeldinger. Kommunen prioriterte utbygging av nødvendig vegnett. Sett i dagens lys er det ingen tvil om at Skaug var en mann med visjoner og gode ideer. Dessverre stoppet det hele 1.juni 1964. Skaug greide ikke å finansiere utbyggingen.

Deretter skulle det gå ytterligere 10 år før det i 1971 ble nedsatt en ny komité. Målsettingen den gangen var at Hafjell skulle bli valgt som riksanlegg i alpint av Norges Skiforbund. 12. februar 1972 var komiteen klar til å starte arbeidet, Lars Gaukstad ble valgt til komiteens første leder. Komiteen jobbet jevnt og trutt, men greide aldri å realisere prosjektet, til tross for gode ideer og utredninger.  Fire år seinere var det fortsatt ikke funnet et godt nok grunnlag til å starte byggingen. Nye planer ble stadig vurdert, nye konsulenter ble hentet inn. I 1983 var franske Jean Cattelin på besøk. Han var regnet som en av verdens fremste eksperter på planlegging og drift av alpinanlegg.  Øyer kommune møtte ledelsen i Gudbrandsdalen Sparebank angående finansieringen. Banken lovet å se nærmere prosjektet.

OL 1994 og Hafjell

Omtrent samtidig var drømmen om De olympiske leker i ferd med å få rotfeste i Lillehammer. Banken var selvfølgelig tungt inne. 20 januar i 1982 ble formannskapet i Lillehammer kommune innkalt til et ekstraordinært møte. Her sa formannskapet et klart ja til å utrede OL- ideen videre. Ole Sjetne ble valgt som formann i utredningskomiteen. Hafjells posisjon i dette arbeidet var det ingen tvil om, drømmen var at de olympiske alpinøvelsen skulle foregå her. Arbeidet med OL-søknaden førte i første omgang til at Hafjellplanene ble forskjøvet ut i tid. Utredningen var imidlertid gjort, og var gull verdt for komiteen, men selve byggearbeidet var det ikke klart for. Lillehammer kjempet en hard kamp om lekene i 1992. Den kampen tapte de for Albertville, men byen og landet hadde fått blod på tann.

Motstanden mot ny søknad var minimal, men det var et stort men. Lillehammer måtte bevise overfor IOC at de mente alvor. Anlegg måtte opp å stå! Valget var enkelt, Hafjell og en ishockeyhall på Lillehammer, Kristins Hall. Hafjell fordi planene allerede lå der, var godt dokumentert, og fordi alpint var en grein som betydde mye internasjonalt. Norge hadde ingen status som alpinarrangør på samme måte som de nordiske disiplinene. Fort viste det seg at studentmesterskapet fra 1939 med Marc Hodler på startstreken ga gode assosiasjoner overfor viktige beslutningstakere.

Da lekene for 1994 skulle tildeles under OL i Seoul sto Hafjell "ferdig" med en prislapp på 130 millioner kroner. Lillehammer hadde bevist at de mente alvor, en 50 år gammel drøm var realisert. Hafjell kunne starte sin ferd mot å bli ett av Norges mest attraktive alpinsenter. I dag har Hafjell alpinsenter 18 skiheiser, inkludert gondolen, 32 løyper.

Tags
Hafjell